Satelittnavigasjon i luftfarten

Globale satellittnavigasjonssystemer (Global Navigation Satellite Systems – GNSS) utgjør i dag en kritisk teknologi for sikker og effektiv kommunikasjon, navigasjon og luftromsovervåkning innen luftfart. GNSS muliggjør navigasjon med større presisjon, kortere og mer direkte ruter, mer effektive innflygingsprosedyrer, tidssynkronisering av digitale systemer osv., og tillater redusert bruk av tradisjonelle bakkebaserte navigasjonshjelpemidler. Dette bidrar samlet sett til større effektivitet og innsparinger gjennom økt luftromskapasitet, delvis nedleggelse av kostbar infrastruktur, samt mindre drivstofforbruk og dermed utslipp. 

Utfasing av konvensjonelle systemer for navigasjon og overvåkning til fordel for systemer basert på GNSS kan imidlertid gjøre luftfarten mer sårbar på noen områder. GNSS er utsatt for en rekke trusler i form av ulike typer interferens (som jamming og solstormer), tekniske feil osv. som i perioder kan medføre redusert ytelse eller gjøre tjenesten ubrukelig i lokal, regional eller global skala. Dette kan under visse omstendigheter utgjøre en trussel mot flysikkerheten og særlig effektiviteten/kontinuiteten innen deler av luftfarten. FSIK har hatt fokus på denne utfordringen over tid og mener luftfarten må sikres så godt som mulig i tråd med ICAOs anbefalinger og lokale forhold. Dette innebærer utvikling av hele verdikjeden for satellittsystemene, videre drift av en robust konvensjonell navigasjonsinfrastruktur som er tilpasset lokale behov, samt sikring av kritiske systemer som avhenger av GNSS. Ulovlig jamming må motarbeides, og det er behov for et internasjonalt rammeverk for fremtidig bruk av forskjellige satellittsystemer (multi-GNSS).